Denne andre boken i Dīgha Nikāya, samlingen av Buddhas lange taler, samler 17 suttaer som i dette tilfellet ikke tilsvarer Buddhas ord, men er senere komposisjoner som endte opp med å bli innlemmet som en kanonisk samling.
Den viktigste diskursen i denne boken er Mahasatipatthana, den store diskursen om grunnleggende praksis.
Suttas DN 18, DN 19, DN 20, DN 21, DN 23 er falske suttas. De er merket med en dobbel stjerne (**).
De tilbakevendende temaene i de falske suttaene med rettferdiggjørelse av misogyni, som for eksempel forklarer at man må gi avkall på femininitet for å bli gjenfødt som mann: "Jeg mistet min klamring til femininitet og utviklet maskulinitet".
Men se hvordan jeg har forandret meg!
Jeg var kvinne og levde et vanlig liv.
Men nå er jeg født på ny som en mann
og jeg lever i himmelsk herlighet blant devaene!
Et annet tilbakevendende tema er mytomanien der de prøver å passe Buddha ved å gi ham ut for å være en prins ... i en republikk. Eller at han hadde de 32 merkene til den store mannen som ville gjøre ham til et sirkusfreak. Og det mangler ikke på en oppramsing av gode og dårlige ting som ligner en liste over bud, som avsluttes med en slags beskyttelsesformel.
I likhet med de foregående, og på grunn av deres lengde, er dette ikke diskurser levert av Buddha. I dette tilfellet er de lange suttaer unnfanget for å støtte bhikkhusenes misjonsarbeid blant et publikum som er fremmed for læren. 
Bortsett fra disse to suttaene, skiller DN 24: Om Pāṭikaputta, en morsom historie om hån om en narr, seg ut. DN 28: Inspirerende tillit, er en oppramsing av hvor godt Buddha forklarer læren og dens overlegenhet for andre. DN 29: En imponerende diskurs, fortsetter i samme retning.
Spesielt bemerkelsesverdig er de to siste suttaene, Innkalling av Saṅgha og Overlegen til ti, som er svært nyttige oppramsinger for å huske hovedpunktene i læren.
Mahasatipatthana og de to siste suttaene alene gjør denne boken verdt det.