Dhammaen dekodet

Formuleringen av problemet vil være følgende: hvordan kan Buddhas Ord sendes inn i fremtiden uten noen endring?

Den første er valg av medium. Vi er i en tid da skrevne manus ennå ikke var gjeninnført i India, og derfor var det ikke mulig å skrive, og alle språkene er utelukkende muntlige.

Vi må velge språk.

Hvis vi velger et "naturlig" språk, som snakkes i et eller annet territorium, vil det være underlagt den naturlige utviklingen av språk, og det som i dag betyr én ting, vil i morgen bety en annen, og derfor vil enhver melding som er kodet i det, bli forringet ved denne samme semantiske utviklingen.

Vi må derfor velge et kunstig språk som tekstene skal kodes i.

Men kunstige språk skapes. De er formelle språk, det vil si at det må være et en-til-en-forhold mellom det betegnede og det betegnende. Det er absurd å lage et språk der et ord betyr én ting eller det motsatte avhengig av konteksten, fordi det ikke er noen kontekst. Dette skjer bare over tid i naturlige språk, ettersom de utvikler seg. Men dette er ikke tilfelle. Vi snakker om et språk bygget for å inneholde et budskap og kun for å inneholde det budskapet.

De som kodet tekstene basert på minner på forskjellige naturlige språk, laget ikke en ordbok for å følge tekstene for senere dekoding. logisk sett. Fordi den ordboken ville være på et naturlig språk og også være gjenstand for evolusjon, så vi ville vært i samme problem.

Så... hvordan kan vi muliggjøre trofast oversettelse og overføring uavhengig av tiden som har gått?

Svaret ligger i redundans.

Den planlagte repetisjonen av delmeldinger brukes til å gjenopprette informasjon i tilfelle tap og også for å bestemme betydningen.

Den første er veldig kjent. Redundant koding brukes for feilsikre overføringssystemer. Men det andre er enda mer interessant.

Tekstene dekker en enorm lengde og er svært overflødige. Det samme sies ikke bare én gang, det sies ved mange forskjellige anledninger, men aldri helt likt. Ingen taler er like. Det faktum at et ord dukker opp på en mengde steder gjør at betydningen åpenbarer seg. Bare én mening må gi mening i alle dens mange forekomster. Og det har den faktisk. Det er som en gigantisk sodoku.

For å tyde tekstene må man først samle så mange betydninger av hvert ord som mulig. Ikke bare de som den eller den oversetteren tradisjonelt har brukt, som er grunnlaget for konvensjonelle ordbøker, men også parallellene til hvert ord på sanskrit eller til og med hvordan de opprinnelig ble oversatt til gammelt kinesisk, i de knapt bevarte samlingene kalt agamas. .

Etterpå er ordet lokalisert i alle dets forekomster, og hver betydning testes inntil man finner den som gir mening til dem alle. Vi vil vite at resultatet er nøyaktig hvis vi ikke har betydninger til overs, og at ingen mening bruker mer enn ett ord og også at budskapet er sammenhengende i alle deler, noe som resten av de hellige tekstene mangler.

På denne måten skiller i tillegg de apokryfe tekstene som ble introdusert på et senere tidspunkt seg ut, fordi de ikke følger overflødige strukturer og heller ikke er deres betydning i samsvar med alt annet.

​