I de to første heftene analyseres erfaringsprosessen i dybden, og det totale fraværet av kontroll over den bekreftes. Dette burde være mer enn nok til å forstå den første edle sannheten, og ved å forstå denne blir de tre andre forstått.
De følgende heftene tar for seg forskjellige emner. I Samyutta 16 om Kassapa forekommer en merkelig anekdote. I SN 16.9 "Jhānas og paranormale evner" gjennomgår Buddha alle sine meditative oppnåelser av Buddha ved å sammenligne seg selv med sin forgjenger Buddha Kassapa. Dette er grunnen til at han legger til hver prestasjon "og Kassapa også". Dette ville ikke være av stor betydning hvis det ikke var at Kassapa, Buddhas disippel med ansvar for å føre tilsyn med disiplinen til bhikkhuenes sangha, da han hørte det, forsto at han refererte til seg selv, ikke til den eponyme Buddha, noe som vil provosere i ham en innbilskhet som vil føre ham, i de følgende to suttaene, til to skammelige kamper av grønnsakshandlere med Ānanda med øde resultater for bhikkhuniene.
Boken om faktorene for å klamre seg til eksistensen er den tredje av de fem bøkene i de sammenvevde diskursene. Den er oppkalt etter sin første saṁyutta som er den dominerende både i lengde og betydning, siden den omhandler et sentralt aspekt av læren.
 Analysen av faktorene for å klamre seg til eksistensen representerer det logiske nivået systematisering av erfaring og er nøkkelen til å forstå lidelse og beskriver hvordan vi er lenket til Samsara. Erfaring involverer fem prosesser: kvalia, emosjonell reaksjon, persepsjon, betinget situasjon og kognisjon. Den første er prosessen knyttet til sanseinntrykk og de fire andre er konseptualiseringsprosessene.
Kvalia er resultatet av koding og behandling av input fra de seks sanseportene: syn, hørsel, lukt, smak, berøring og intellekt, og gir bilder, lyder, lukter, smaker, taktile opplevelser og ideer. Den emosjonelle reaksjonen er det første som griper inn gjennom det limbiske systemet og er prosessen som oversetter opplevelsen til behagelig, ubehagelig eller likegyldig. En hyggelig opplevelse vil anspore til klamring og en ubehagelig opplevelse, aversjon. Persepsjon er prosessen som gir mening til opplevelsen.
Den betingede situasjonen påvirker opplevelsen fra det øyeblikket den samme opplevelsen ikke behandles på samme måte over tid, avhengig av den tidligere historien. Hver erfaring vil endre den betingede situasjonen slik at ingen erfaring blir gjentatt. Vår oppfatning av tid er en konseptualisering av den betingede situasjonen. Og til slutt er kognisjon det å vite. Som vi ser er alle disse komponentene forgjengelige og varer så lenge opplevelsen varer. Vi har ingen annen forbindelse med Samsara enn disse fem elementene som, gruppert sammen, vil vi kalle kvalia og konseptualisering. Forstå at alle fem er betinget og derfor forgjengelige. Det som er betinget har vi ingen kontroll over. Og det man ikke har kontroll over, kan ikke sies å være "meg" eller "mitt". Og det som verken er meg eller mitt, som er forgjengelig og betinget, er utilfredsstillende. Og det som er utilfredsstillende blir lett å forlate. Og når man forlater det, forlater man lenkingen til samsara.
Vi ser at bevisstheten klamrer seg til tilværelsen ved hjelp av disse fem klamrende faktorene. Frigjøring er å frigjøre bevisstheten fra disse fem faktorene og utgjør det endelige målet. En bevissthet løsrevet fra samsara er en fri bevissthet og frihet er nibbāna.
Dette er kjernen i Dhamma.
Av de resterende heftene fortsetter tre med dette temaet, og resten omhandler forskjellige sekundære emner, noen organisert etter tema, andre etter personer. Verdt å merke seg er saṁyutta viet til Nāgaene, vesener hvis kropper beskrives som slanger, selv om de kan anta menneskelig form etter ønske. Også til Supaṇṇaene, mytiske vesener forestilt som bevingede, ansett som fiender av nāgaene, Gandhabbaene, en klasse av semi-guddommelige vesener som bebor Cātummahārājika-riket og er de laveste blant devaene, og Valahākaene som er skydevaene som kontrollerer været.