Majjhima Nikāya (forkortet MN) eller Samlingen av Buddhas mellomliggende diskurser er en samling av 152 diskurser i Pāli-kanonen. Ordet "mellomliggende" refererer til lengden på hver enkelt diskurs. Den inneholder et bredt utvalg av læresetninger presentert som fortellinger mellom Buddha og et bredt spekter av hans samtidige. Samlingen er en parallell til Madhyamāgama (MA) fra Sarvāstivāda-skolen, som overlever som en oversettelse i den kinesiske kanon.
Samlingen av Buddhas mellomliggende diskurser er den mest kjente samlingen blant de fire Nikāyaene som inneholder originale suttaer. Denne populariteten kan skyldes at den blander biografiske anekdoter med svært overfladisk doktrinært innhold i motsetning til Saṁyutta Nikāya.
Denne mellomliggende samlingen inneholder spredte og utilslørte apokryfe suttaer av smålig intensjonalitet, introdusert veldig sent, noe som forringer dens glans og troverdighet. Det er imidlertid interessant å merke seg verdien av de biografiske referansene for å kontekstualisere Buddha i den verden han levde i.
Denne første delsamlingen, kalt De første femti, inneholder femti suttaer og er delt inn i fem kapitler: Kapittelet om alle tings rot, Kapittelet om løvens brøl, Kapittelet om liknelser, Kapittelet om par og det mindre kapittelet om par.
I denne undersamlingen kan vi fremheve suttaene, MN 4 Frykt og ærefrykt, MN 26 Den edle søken og MN 36 Den store diskusjonen med Saccaka, som refererer til måten Buddha ble opplyst på, samt selvbiografiske indikasjoner om hans opprinnelse, hvem han var og årsakene til at han forbød å bli kalt ved sitt navn. Også relevante er MN 10 De fire instruksjoner for praksis, MN 16 Mentale hindringer og MN 17 Tykkelsen av jungelen.
På den falske siden, MN 20 Hvordan slutte å tenke, som avslører en falsk teknikk og også fremhever suttas MN43 og MN 44 som er anakronistiske katekismer som ser ut til å være laget for å forklare læren i form av spørsmål og svar.